Bitt av sjakk-basillen i koronaens tidsalder
Vi spurte deltagerne som deltok på Sjakk & Samfunns digitale kursrekke om hvordan sjakk kan bidra positivt i en hverdag med mye nedstengning og strenge smitteverntiltak. Kursdeltagere Rolf Atle Kristoffersen har skrevet et innlegg om hvordan hans sjakkinteresse ble vekket til live midt i pandemien, og hvordan sjakk kan få oss ut av apatien.
Av: Rolf Atle Kristoffersen, 50 år og for tiden student.
Det er intenst. Jeg vet jeg holder noe mat i hånden, men er usikker på hva det egentlig er. Ja, jeg laget det selv. Tankene var helt andre plasser. Tør jeg ta en bit? Jeg rekker ikke å se hva det er, men magen er klar for mat. Vurderingen blir om romlingen fra magen overdøver Torstein Bae sine kommentarer. Blikket mitt er rettet mot Pila – denne geniale oppfinnelsen som viser at Magnus nå leder med nesten en halv bonde. Ja, Bae sier det slik. Ikke at jeg skjønner helt hva det betyr, men det er bra. Wesley So ledet tidligere med to bønder. Neste trekk kan bli avgjørende. Klokken tikker. Og tikker. Hva med tiden? Ser dere tiden?
Bae kaster slipset, han kaster dressjakken, han prøver alt – Magnus MÅ ta det riktige trekket. Et trekk av sytten fantasillioner mulige, etter det jeg har forstått. Magnus er normalt roligere når han prater. Egentlig er det bare 3-4 trekk som er mulige i en gitt situasjon. JA, men det blir for tamt! Det er for en utrent mann nesten uendelig mange trekk som kan tas. De aller fleste helst sikkert riv, ruskende feil – til og med BUKKE kan vi gjøre i sjakk. Bae er inne på det. Magnus kan bukke nå. Han må finne det helt riktige trekket, mens klokken tikker ned. Det er VM. Jeg biter. Hva i alle dager er det jeg spiser? Der! Magnus flyttet hesten – eller springeren – til D4. Sjakk. Nei, nei, nei: «Det er et tabbetrekk, han (So) har et voldsomt overtak nå.», sier Torstein Bae i NRKs sjakkstudio.1 Det endte med at So vant overlegent. Det var VM i Fischer-sjakk – oppkalt etter legenden Bobby Fischer. Jeg måtte hive maten og lage ny. Den smakte veldig rart, og jeg turte ikke å inspisere den.
Omtrent slik har vi sittet rundt omkring i Norge og fulgt det som ingen trudde kunne skje – et sakteTV av dimensjoner. Følg et spill som varer i fem timer trekk for trekk. Hvordan er det mulig? Det er uforklarlig, det er snakk om å bli bitt av basillen. Et spill de aller fleste skjønner fint lite av; tålmodig og pedagogisk forklart av dyktige programledere, med Bae i spissen. Jeg begynte å spille selv da Carlsen ble verdensmester.
Riktignok hadde jeg tatt i sjakkbrikker tidligere, i min pure ungdom, men nå skaffet jeg meg Magnus-appen og spilte mot verdensmesteren. Og vant! Rett nok i første omgang mot en fem-seksåring, men likevel. Det er gøy å vinne. Det har gått i rykk og napp, og en gang vant jeg mot Magnus 9 år. Det var et stolt øyeblikk.
Men, selv verdensmesteren må trene daglig. Det tok jeg meg ikke tid til.
Så kom Koronaen. Alle vet hva det har betydd for folket. Gradvis ble det klart for alle at dette var kommet for å bli. Først to uker, så måneder og etter hvert kan vi snakke om år. I isolasjon. Helt eller delvis. Det er klart at det preger oss forskjellig, selv har jeg klart meg ganske greit – men, det er vanskelig å finne på aktiviteter etter som tiden går. Det er lett å bli apatisk, synke ned i sofaen, se på Netflix; gjøre minst mulig i påvente av at det kommer til å ta slutt en gang. Det er bare det at ingen vet når. Det er skremmende. Og utmattende mentalt.
Hva er vel livet uten sjakk?
Ut av det blå, så kom Mental Helse og Sjakk & Samfunn med en redning – et digitalt sjakk-kurs, med selveste stormester Torbjørn Ringdal Hansen i spissen. Han trente Magnus Carlsen i hans yngre år – de årene jeg slet med i Magnus-appen. Dette må være bra! Tenkte jeg, og hev meg på. Det viste seg å være en av mine beste beslutninger. Det var et utrolig profesjonelt opplegg, hvor berømte partier ble gått igjennom på en grundig og lærerik måte. Både Fischer og Carlsen, men ikke i samme parti – det kunne vært morsomt, tenkte jeg.
Jeg gjentar «tenkte», fordi det er vi nødt til i sjakk. Og det er viktig når apatien truer. Det å ha noe konkret å bry seg om, noe å glede seg til – og ikke minst få delta i uformelle turneringer underveis. Mot de andre kursdeltakerne. Å følge partier, med forklaringer og spørsmål: hvorfor flyttet Fischer bonden dit? Eller hesten? For det er lov å si hesten, det ble tatt opp på NRK i starten. Hest eller springer? Er det så nøye? Jeg leste at Magnus måtte spille med en colakork som tårn2.
Det illustrerer sjakk for meg: Vi må være løsningsorienterte, og det er en genial måte å bli rykket ut av apatiske tilstander på, fordi sjakk tar aldri slutt – det er umulig å bli utlært.
Selv har jeg blitt inspirert til å lære mer – og igjen slå Magnus 9 år. Kanskje også 10 år? Mine ferdigheter har økt kraftig som en følge av kurset, jeg er nå mye bedre i stand til å tenke HVORFOR jeg flytter brikkene, og å forutse hva motstanderen kan finne på. I tillegg tør jeg å delta på turneringer på nett. De er det mange av!
Det fine med sjakk er at du alltid deltar på ditt eget nivå, det reguleres av Lichess.org eller andre plattformer du velger å spille på – og det er mye bedre enn å sovne foran Netflix. Det handler om mestring, om å lære noe nytt og å ha det gøy – midt i en pandemi.
Hjertelig takk til Mental Helse og Sjakk & Samfunn for et fantastisk gratiskurs som reddet mange ut av en ensom og kjedelig tilværelse nå i Koronaens tidsalder.
Kilder:
1) https://www.nrk.no/sport/ny-smell-for-magnus-carlsen-_-tapte-nokkelparti-etter-tabbetrekk-1.14766178
