Sjakkens historie

Sjakkens opprinnelse er vanskelig å tidfeste nøyaktig, men historikere heller i dag mot at inderne fant opp spillet for mer enn 1500 år siden.

Milliarder av korn
Det finnes noen mytiske beretninger om sjakkens opphav. Ifølge lokale legender ba en indisk konge på Aleksander den stores tid en klok mann finne opp et spill fordi han kjedet seg så forferdelig. Da mannen vendte tilbake og pre­sen­te­rte et sjakkbrett med 64 felt og spen­nen­de regler, spurte kon­gen hvordan han øns­ket å bli belønnet.

Den kloke mannen svarte at han ville være fornøyd hvis hoffets skattmester kunne plassere et korn fra det kongelige kornkammeret på brettets første felt og dobbelt så mange på neste felt og så videre. Skattmesteren lo hånlig av mannen, som kunne fått både gull og edelstener i belønning, men han ville avse noen få korn. Men latteren stilnet etter hvert som kornkammeret ble tømt og det gikk opp for skattmesteren at sjakkspillets oppfinner i motsetning til ham visste at hvis man fordobler hele veien fra bare ett enkelt startkorn 64 ganger blir det til milliarder og atter milliarder.

Chaturanga
Forskerne betrakter historien som en fargerik myte. De mener at et sjakklignende spill ved navn Chaturanga ble oppfunnet på 500-tallet. Navnet betød «hærens fire deler» på det gammelindiske språket sanskrit, og akkurat som sjakk ble det spilt på et brett med 8 x 8 felt. Chaturangabrikkene viste en hær slik den så ut i datidens India: Med krigse­le­fan­ter, riddere til hest og fotfolk, samt en rajah (fyrste) som alle skulle beskytte.

Spillet krevde hele fire deltakere. De stilte sine åtte brikker opp i hvert sitt hjørne og kas­te­t terning på omgang. Den avgjorde hvil­ken brikke de måtte flytte. En treer betød f.eks. at ridderen til hest rykket ett felt fram og ett til siden. En femmer ga spil­le­ren valget mellom å flytte en fotsoldat eller rajahen. Inderne spilte Chaturanga om penger, og alle landets adelige dyrket det med stor lidenskap selv om den hinduistiske religionen forbød gambling.

“Shah mat”- stammer fra persisk og betyr, «kongen er død».

Kjøpmenn bringer spillet til Persia. Historikerne mener at Chaturanga kom til Persia med indiske kjøpmenn rundt år 600. Her ble reglene endret og tilpasset persernes temperament, og spillet Chatrang ble skapt.

En av de mest betydningsfulle endringene ga hver spiller dobbelt så mange brikker å flytte med. Antall bønder steg fra fire til åtte, og hver deltaker rådet nå over to hester og to krigselefanter som beveget seg diagonalt. Tre helt nye brikker fant også veien til brettet: Rajahens rådgiver, vesiren og to stridsvogner som måtte flyttes i rett linje fram, sideveis eller bakover. I motsetning til Chaturanga ble det ikke brukt terninger til Chatrang, kanskje fordi den muslimske troen ble persisk statsreligion i år 650 og imamene tordnet mot alle former for terningspill.

Uten terninger fikk spillerne frie hender til å velge hvilken brikke de ville flytte. Når en persisk chatrang-spiller satte motstanderen til veggs utbrøt han eller hun triumferende «shah mat» – kongen er død. Ordene vandret med spillet til Europa og ble til scacco matto på italiensk, checkmate på engelsk og sjakkmatt på norsk.

Muslimene tok spillet til Europa. Chatrang-manien spredte seg i takt med at muslimske hærer i løpet av 600-tallet erobret hele Midtøsten og Nord-Afrika.

Sjakkens seiersgang falt sammen med den såkalte islamske gullalderen, der kunst og vitenskap blomstret. Arabiske leger lovpriste Chatrang og anså spillet for å være en kur mot sinnslidelser.

Spillet var et yndet tidsfordriv blant den mauriske overklassen i Spa­nia og Portugal, og det tok ikke lang tid før det bredte seg inn i Frankerriket nord for Pyreneene. I tidlig middelalder var lidenskapen for Chatrang derfor et av fellestrekkene ved både muslimske og kristne riddere.

Sjakken avspeilet føydalsamfunnet. Chatrang gikk under mange navn i middelalderens Europa. De fleste stedene fikk det kongelige spillet navn etter den viktigste brikken: Sjahen.

Forsøket på å gjengi det persiske ordet sjah ble til schach på tysk, og i Norge ble det som vi vet til sjakk.

I kraft av sin fornemme forhistorie som det foretrukne spillet for Midtøstens herskere, adopterte Europas adelige raskt den kongelige fornøyelsen.

Spillet avspeilet også den virkeligheten som europeiske riddere, baroner og konger levde i: Et føydalsamfunn med et strengt hierarki, der bøndene utgjorde underklassen og kongen tronet over alle.

Da korstogene startet i 1096, hadde sjakk for lengst utviklet seg til mer enn et spill. Sjakk var selve adgangsbilletten til selskapelige sammenkomster hos Europas makthavere.

Brikker og regler moderniseres. Gjennom hele Mid­del­al­de­ren beholdt sjakk i grove trekk de arabiske reglene, der blant annet ve­­si­ren (dronningen) kun flyttet ett felt om gangen.

Det gjorde spillet til en langdryg affære som passet perfekt til den opphøyde roen som var idealet ved kongens hoff.

Med tiden ble de indiske og persiske brikkene imidlertid skiftet ut med mer gjenkjennelige motiver: Stridsvognene ble til tårn, krigselefantene ble til løpere, riddere ble til hester og vesiren ble til en dronning.

Men det var først på 1400-tallet, som en følge av en viss eksperimentering blant spanske og italienske sjakkspillere, at spillet fikk de reglene som gjelder i dag. Bøndene fikk lov til å flytte to felt fram i første trekk, rokaden ble innført og dronningen fikk en hittil uhørt stor bevegelsesfrihet og ble brettets far­lig­ste brikke.

Den nye og noe mer fartsglade utgaven av spillet førte til en sjakkboom på 1400-tallet. Spillet bredte seg fra kongens hoff og adelen til borgene i mid­­del­­al­de­rens byer.

Med Gutenbergs boktrykkerkunst midt på 1400-tallet ble bøker om sjakk­spil­lets regler mer tilgjengelige for andre enn konger og hertuger – den eld­ste sjakkboken som fortsatt eksisterer ble utgitt av spanjolen Luis Ramírez de Lucena i Salamanca i 1497.

Den bæ­rer tittelen Repetición de amores y arte de ajedrez («Gjentakelse av kjærlighet og sjakk­-spil­lets kunst.»)

Europeernes kjærlighet til sjakk er fortsatt stor den dag i dag.

Kilder:

Sjakkspillets historie – Intet kunne stoppe sjakkspillets seiersmarsj